«Ta plass, og bruk tiden sammen med pasienten. Skap trygghet» Oppfordrer paramedic Erik i sitt blogginnlegg. Foto: Erik E. Andersen

Vi gir alt, for de røde!


Jeg vet at du setter pris på en arbeidshverdag som ikke er A4. Jeg vet du setter pris på et oppkall hvor du kjenner pulsen stige. Jeg vet at du ønsker å gjøre ditt ytterste for dem som har kommet til skade, eller er livstruende syk. Hvordan kan jeg vite dette? Jo for jeg er akkurat lik selv. Jeg er hekta på jobben min, og synes den bare blir mer og mer spennende for hvert år som går.

Men hva med de grønne?


Som jeg nevnte over, så ønsker vi å gjøre vårt ytterste når det gjelder. Vi gjør alt vi kan for å hjelpe dem som trenger det som mest. Men hva med alle dem andre? Hva med de såkalte «grønne» (transport av pasient som ikke haster red.anm) oppdragene? Gjør vi vårt ytterste der? Møter vi de pasientene med samme iver om å gjøre det best mulig?

Nå er det ikke slik at i vår hverdag står akuttoppdragene i kø hele døgnet. Døgnet er også krydret med vanlige, eller grønne oppdrag om du vil. Transportoppdrag uten hast eller til avtalt tid. Oppdrag som også må løses.
Vi har alle hørt kommentarer på vaktrommet «trenger sikkert ikke ambulanse en gang», «kunne vel tatt taxi», «hvorfor kan ikke bare pårørende kjøre da?» Du har kanskje til og med slengt ut en slik kommentar selv? Det har jeg, spesielt i starten da jeg var ny. Da jeg var klar for verden, og da ingen utfordring var for stor. Det var den gangen da jeg kunne alt. Den gang da jeg trodde jeg kunne alt.

Det som er fascinerende med faget vårt er at det blir mer og mer komplekst jo mer vi lærer. Etter videreutdanning som paramedic, etter PHTLS og AMLS, etter sertifisering i NIHSS erfarte jeg at faget ikke var så enkelt som jeg opplevde det i begynnelsen. Jeg så nå at det fantes flere fallgruver enn jeg hadde forestilt meg, og som et resultat av alt dette var at jeg var blitt mer ydmyk. Ydmyk for faget, og med det… mer ydmyk for alle jeg treffer i mitt virke i ambulansen.

V.06.05: Retur fra sykehus til sykehjem


Se for deg den eldre kvinnen som falt hjemme for noen uker siden. Hun som hjemmesykepleien fant på gulvet morgenen etter. Hun som har ligget på sykehus etter operasjon og skal nå videre til sykehjem for rehabilitering. Hun som «bare» skal fraktes fra A til B. For oss er dette «bare», for vi har gjort dette hundrevis av ganger. Men for kvinnen er dette første gang.

Når vi rykker ut på akutte oppdrag, tar vi det som en forutsetning at AMK forer oss med informasjon både på skjermen i bilen og i tale på samband. Dette for at vi skal kunne forberede oss best mulig på hva vi har i vente når vi ankommer stedet.

Fortjener ikke den eldre kvinnen som skal fraktes, den samme muligheten til å forberede seg på hva hun har i vente? La oss fortelle henne hva hun har i vente. La oss fortelle at vi skal ta heisen ned i 1. etasje hvor ambulansen står. At det er kaldt ute, men vi skal skynde oss inn i bilen. At det er gravearbeid og det vil riste litt i bilen, men at hun er godt festet til båren og ikke vil falle ut. At vi skal opp i 3. etasje på sykehjemmet. At vi blir tatt i mot av sykepleier når vi kommer frem.

La oss også gjøre vårt ytterste for å gi de «grønne» pasientene den beste opplevelsen. Det handler i bunn og grunn om å være et godt medmenneske!

Erik Emberland Andersen
Paramedic, Helse Fonna HF


Om bloggforfatter

  • Erik E. Andersen, Paramedic i Helse Fonna HF. Bosatt i Haugesund.
  • Bakgrunn fra Forsvaret og Telemarks-bataljonen. Tidligere jobbet ved sykehuset Østfold og som AMK operatør
  • Lidenskapelig engasjert i ambulansefaget og profilerer yrket på Insta som «paramedic Erik»
  • EMS Norway ambassadør og blogger


Hold deg oppdatert, meld deg på vårt nyhetsbrev!


Siste fra aktuelt: