trafikkulykke og blålys trigger
Et av mange ulykkesbilder i arkivet til tekstforfatter. Foto: Frode Tellevik

Ulykker trigger. Det vet jeg alt om. Som ivrig blålysjeger på 90-tallet sov jeg med politiradioen på nattbordet.

Tekst og foto: Frode Tellevik, journalist Fagmedia AS, Egmont Norge

I en tid der likes og kommentarer på bilder vi publiserer på sosiale medier blir viktigere og viktigere for selvfølelsen vår, er det verd å tenke over at det fortsatt finnes en grense, og et lovverk. Det er ikke alt som trenger offentlighet. Det er heller ikke nødvendig å ta bilde i alle situasjoner. Jeg vet. På 90-tallet jaget jeg utrykningskjøretøyer i Bergen.

Jeg skaffet meg raskt en inntektsbringende hobby som frilansfotograf for BA, BT og VG. Triggeren min var å få bilder på trykk. Et forsidebilde levde jeg på i ukevis. Derfor rykket jeg ut hver gang alarmen gikk om branner og ulykker, gjerne nattestid.

Hvis de faste avisfotografene glimret med sitt fravær, hadde jeg gode kort på hånden. Jeg husker enda natt til julaften 1992. Brannvesenets alarm gikk klokken 03.00, og meldingen var at Åsane kirke sto i full fyr. Jeg var der etter ti minutter, kun sammen med BT sin fotograf.

VG betalte gode penger for det bildet, og jeg ble hudflettet av BA, som ikke fikk kjøpe.

Det ble også mye bilder av trafikkulykker på den tiden og jeg husker jeg alltid etterstrebet det gode pressebildet. Det som kunne fortelle mest mulig om hendelsen. Jeg så opp til de proffe pressefotografene jeg møtte ute i felten eller pratet med i redaksjonene, og sugde til meg alt av lærdom.

Derfor har jeg fortsatt veldig god samvittighet for det jeg gjorde i den perioden. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang tråkket over den usynlige grensen. Jeg tror ikke jeg noen gang tok bilde av et ansikt, eller en blodflekk, for den del. Respekten for de involverte var stor og jeg holdt behørig avstand til redningsarbeidet frem til politiet sa det var OK å gå frem for å ta bildene jeg trengte.

Jeg husker ikke helt årstallet, men en sen vinterkveld forsvant min interesse for å ta bilder av ulykker. Jeg hadde akkurat lagt meg da alarmen gikk. Det ble meldt om en trafikkulykke like borti veien fra der jeg bodde. Jeg sto opp, tok kamera på skulderen og jogget i retning ulykken.

Det sto en buss der. Sjåføren hadde noen minutter tidligere ringt og varslet om personbilen som var krøllet rundt en lyktestolpe etter å ha fått skrens på den islagte asfalten.

Jeg hadde fått refert meldingen hans via politiradioen da alarmen gikk. Men da jeg nærmet meg var det noe som ikke stemte. Det var for stille. Ingen ambulanser eller brannvesen, slik jeg var vant til.

Det gikk brutalt opp for meg at jeg hadde kommet som en av de første til skadestedet og at blålysene fortsatt var mange minutter unna. Jeg husker at jeg skammet meg sånn over kameraet som dinglet over skulderen min, at jeg holdt på å kaste opp. Jeg husker også at jeg gjemte det under noen steiner, før jeg gikk tilbake og hjalp dem som prøvde å brekke opp dørene på ulykkesbilen.

Vi klarte det ikke, selv med brekkjern. Det ville uansett ikke gjort noen forskjell denne gangen. På innsiden satt det tre døde mennesker. Stillheten inne i den bilen gjorde et inntrykk jeg fortsatt bærer med meg.

Så da blålysetatene var på plass, ble jeg sittende litt på avstand og se på. Hilste på min gode venn i luftambulansen, som jeg ofte traff på i slike settinger. Vi vekslet noen ord da alt var over. Blikket hans fortalte alt om tragedien vi hadde vært vitne til.

Det gikk brutalt opp for meg at jeg hadde kommet som en av de første til skadestedet og at blålysene fortsatt var mange minutter unna. Jeg husker at jeg skammet meg sånn over kameraet som dinglet over skulderen min, at jeg holdt på å kaste opp.

Siden kom en fotograf fra BA ruslende og kjente meg igjen. «Har du noen bilder med litt action», spurte han og siktet til at alt av ambulanser og brannbiler allerede hadde reist.

«Nei», svarte jeg. «I dag har jeg ikke tatt noen bilder.» Jeg kom for nært. Der og da endte min karriere som blålysjeger.

Les hele saken på tungt.no

Gjengitt med tillatelse


Les også:


Har du en ekstra god kollega som fortjener prisen? Trykk på bildet under. Frist 24.august!

årets ambulansearbeider pris