Har de måttet venne seg til kjendislivet? Ambulanselandslaget her på fotoshoot med Ambulanseforums utsending. fr.v: Joakim Rix, Ole-Petter Gjerdrum og Magnus Wethal. Foto: N.N

 

Seierherrene

 

Vi har tatt en prat med vinnerlaget fra Lørenskog for å høre hvordan det går med dem etter seieren i EMSNOR2018. Har de landet enda? Har den plutselige kjendisstatusen hatt innvirkning på dem som personer? Kremt.. Vi hører med gutta hvilke tanker de sitter med nå et par måneder etter mesterskapet.

– Dere har blitt kåret til NM mestere 2018 som landets beste ambulanseteam. Norges nye ambulanselandslag. Som en ekte sportsjournalist føler jeg meg nesten forpliktet til å begynne med å spørre dere; hvordan føles det nå? Har dere rukket å lande etter seiersrusen?

Det føles stort, mye større sen det vi hadde trodd i forkant. Nå har vi vel landet, men har allerede rukket å tegne ut noen planer for fremtiden. Hva vi skal jobbe mot og hvordan. Seieren kan jo ebbe ut i stillhet….

– Hvordan har reaksjonen og responsen i eget fagmiljø vært på dette i etterkant? Har det kommet mange tilbakemeldinger fra kolleger, ledelse, eller andre?

Responsen var veldig bra, fått mye gratulasjoner av ledelse og egne kollegaer. Selvfølgelig også fra familie og venner. Fikk til og med flere følgere på Instagram! Ledelsen ga jo tidlig utrykk av forventingene til oss i denne konkurransen. For å sitere Ola Borstad (ambulansesjefen i OUS red.anm.): «Vi samler ikke på andre plasser». Så da var jo forventingene lagt.. flaks vi innfridde denne gangen da!

For å sitere Ola Borstad (ambulansesjefen i OUS red.anm.): «Vi samler ikke på andre plasser».

 

Var dette payback?

– Det var totalt 14 lag som deltok fra ambulansetjenester over hele landet. Men det ble til slutt laget deres som klarte smyge gjennom nåløye og stikke av med 1.plassen i år. I 2016 tok dere andreplass og sølvmedalje. Har dere vært bitre etter å ha blitt avspist med 2.plass for to år siden? Er dette payback?

Nei vi var veldig fornøyde med andre plassen, vi hadde jo aldri gjort det før så det var gøy. Men det er klart når man først har kommet høyt engang ønsker man jo og prøve og komme helt til topps. Så det ga kanskje den motivasjonen vi trengte til og stille en gang til. For det første hadde vi ingen forventing om å vinne (utenom Magnus da, han var sikker). Samtidig følte vi jo ut hva la hodet litt på huggestammen, som du sier så hadde vi jo en fin andre plass i 2016 som vi var meget fornøyde med så vi var usikre på om vi skulle tørre å stille i år.

For det første hadde vi ingen forventing om å vinne (utenom Magnus da, han var sikker).

– Men så fant dere bare ut at «nei shit au vi kjører på igjen» da eller, hvilke forventninger hadde dere til å delta nå denne gangen kontra i 2016? 

I år var det flere lag og mange av lagene som skulle stille i år hadde jo vært gjennom kvalikrunder i egne helseforetak så vi visste at det kom mye dyktige folk. Vi forventet også at konkurransen ble tøffere og casene mer hårete. Så da vi til slutt bestemte oss for å stille hadde vi et håp om å komme blant topp 5 (utenom Magnus da. ). Eller målet var vel egentlig å bli det beste laget i OUS. Men vi fulgte vår egen oppskrift og var tro mot den hele veien og jaggu ga det ikke resultater også. Det var en vanvittig følelse og bli nr 1!

 

Den hemmelige «panser brifen»

-Hva er hemmeligheten bak suksessen til laget fra Lørenskog?

-Hemmelighet og hemmelighet …. Vi la en plan før konkurransen, hvor vi fordelte roller som vi var tro mot, i tillegg til god kommunikasjon og situasjonsforståelse. Det vil si i de casene hvor vi kun hadde en pasient hadde Ole-Petter undersøkelses rollen, jeg sørget for utstyr og gjennomførte tiltak etter vært som Ole undersøkte og Magnus som teamleder sørget for at ting ble fulgt opp og ingenting glemt underveis og sørget for å sikre rask evakuering der det trengtes. Samtidig er vi 3 stykker med lang erfaring som stoler på hverandre og da er det lett og dele seg der det er flere pasienter slik at alle fikk effektiv behandling. Så hadde vi denne ”panser brifen”.

– Jaha en «panser brif», fortell? 

Når vi kom fram på casene så hentet vi utstyr og møttes foran panseret på bilen brukte 10sek slik at alle på laget så det samme og hadde samme situasjonsforståelsen.

-Smart! Det var et godt tips for å sikre at alle har den samme situasjonforståelsen. Ellers da, hva har dere hatt fokus på i teamet? Hvilke andre forberedelser gjorde dere i forkant av konkurransen?

I år var vi DØNN ærlige med hverandre. Hva hver enkelt av oss er sterke på og hva er vi svake på. Vi snakket mye sammen og la vekt på kommunikasjon og samhandling. Til sammen alle tre så utfyller vi nesten Paramedic textbook. Så da er det samhandling og kommunikasjon i tillegg til stress som kunne dødlagt for oss

– Sånn helt DØNN ærlig … Hvor mange treningstimer har det blitt?

Nei skal vi se.. vi har vel øvd siden 2016 så et par hundre timer har det jo blitt. Neida, vi øvde sammen 2 dager (++) før konkurransen hvor vi planla de tingene jeg nevnte i stad.

Seieren er et faktum. Bilde fra prisutdelingen på Scandic Oslo Airport. Foto: EMS Norway

Til internasjonal konkurranse i 2019

– Forventninger til det å skulle konkurrere internasjonalt?

Vi gleder oss! Samtidig håper vi å kunne bidra til å skape litt engasjement og interesse rundt dette med å konkurrere som læringsform og kompetansehevende tiltak. For det er nemlig veldig gøy og nytteverdien av det er stor. Vi blir bedre. Selv om det er hårete caser i forhold til det vi driver med i løpet av en vanlig «hverdagsvakt» så gjør det oss bedre forberedt når det gjelder. Vi får trent samhandling og kommunikasjon og det gjør at vi arbeider mer effektivt rundt pasienten og ved håndtering av større hendelser. Så kan vi ikke legge skjul på at vi har høye forventninger til det å skulle delta internasjonalt. Vi har veldig lyst til å vise at Norge er gode på prehospital behandling.

-Hvordan har dere tenkt å klare hevde dere i et internasjonalt mesterskap blant flere utenlandske lag?

Nøkkelen er vel det samme som vi gjorde men trene mer, innhente informasjon fra de som har deltatt tidligere og høste erfaringer. Så var vi jo så heldige og vant tur til SAFER så da får vi sikkert en del trening også i forkant som kan hjelpe oss.

Hva er det beste med å delta i et nasjonalt mesterskap som dette?

– Det er gøy er vel det viktigste. Arrangørene har gjort en kjempe jobb man kommer til dekket bor fra man kommer til man drar. Det er flott sminket markører som kan det og spille syk eller skadet. Det er masse hyggelig kollegaer som man blir kjent med. Man får høre hvordan deres hverdag er som er viktig. Man får se på hvordan andre jobber, man lærer mye og bygger relasjoner og det er viktig. Og det viktigste er man blir bedre, man blir utvilsom bedre av å øve og her får man øve skikkelig. Så en liten oppfordring er at flere må delta neste gang, for dette er utrolig gøy, samfunnsnyttig og lærerikt!

Landslagsgutta er avbildet på vår veggkalender 2019. Du kan kjøpe den i nettbutikken vår.

Gutta i aksjon under masseskade dag 1 av konkurransen. Foto: Fredrik Naumann

 

 

 

Joakim Rix undersøker pasienten som her er Ullensaker ordfører Tom Staahle Foto: Fredrik Naumann